Historien viser hvordan en desperat mann brukte mediene til å fortelle sin sak. Hvis du har en venn som liker sterke filmfortellinger, kan det være verdt å sende videre rolig.
Mann truer med dødstråd Historieflyt og nøkkelfakta
«Dead Man’s Wire» er et nytt drama av regissøren Gus Van Sant, basert på en sann hendelse fra februar 1977 i Indianapolis. Filmen følger Anthony G. «Tony» Kiritsis, spilt av Bill Skarsgård, som i fortvilelse over en økonomisk konflikt med boliglånsformidleren M.L. Hall (Al Pacino) tar sønnen og visedirektør Richard Hall (Dacre Montgomery) til fange. Tony truer med å skyte Richard med et haglgevær koblet til en «dødmannstråd» – en mekanisme som ville utløse skuddet hvis han ble angrepet eller hvis Richard prøvde å rømme.
Dramatikken utspiller seg over flere dager og blir en mediebegivenhet da lokal TV og radio dekker gisseltagningen i sanntid. Politietterforsker Michael Grable (Cary Elwes) prøver å formidle, men Tony vil heller snakke med radiostjernen Fred Temple (Colman Domingo), som blir en slags formidler for hans klage over urettferdige lånepraksiser. Historien kombinerer sorthumor med en kritisk blikk på kapitalismens konsekvenser for vanlige mennesker.
Filmen har en tydelig 1970-talls estetikk i både bilde og lyd, med musikk og produksjonsdesign som forflytter til perioden. Selv om noen bifigurer virker litt for fiktive, holder filmen seg nær den faktiske hendelsen. Avslutningen inkluderer ekte arkivopptak fra den virkelige gisseltagningen, noe som forsterker filmens dokumentaraktige følelse og gir en kraftig avslutning.
Fakta
- «Dead Man’s Wire» er regissert av Gus Van Sant og basert på en sann gisseltagning i Indianapolis i februar 1977.
- Bill Skarsgård spiller Anthony G. «Tony» Kiritsis, som tok Richard Hall (Dacre Montgomery) til fange med et haglgevær koblet til en dødstråd.
- Al Pacino spiller M.L. Hall, direktør i et finansforetak og far til gisselfangerens offer.
- Hendelsen ble direktesendt på lokal TV og radio, og filmen inkluderer ekte arkivopptak i rulleteksten.
- Filmen har en tydelig 1970-talls estetikk og kombinerer sorthumor med kritikk av økonomisk urettferdighet.
Visuell nyhetsforklaring fra Canto. AI-verktøy kan støtte produksjonen. Redaksjonelle retningslinjer
